Ljosheim er blitt nytt. Helt nytt. Det vil si nesten nytt. Noe av det gamle er nemlig tatt vare på og inkludert i det nye bedehuset som nå er reist på Sevland.
Denne jernknuten er ikke helt lett å få øye på. Litt som mye av det andre fine der inne. Vi kan ikke annet enn å la oss overvelde av alle kvaliteter og evner som har kommet frem i denne byggeprosessen. En stor takk til alle som har deltatt. La knuten være som et ordentlig håndtrykk fra alle til alle!
Tiden går, og alt kan ikke være som det har vært. Nå måtte vi ha heis i bygget - men vi har fortsatt trapper. Veggene har fått en annen farge - men Getsemane-bildet henger enda. Det som har vært, er grunnlaget for dette som nå er realisert. Fortid og fremtid knyttes sammen. Det symboliseres i knuten. Den kommer forresten også fra det forrige bygget.
Ljosheim er akkurat det - en heim. Der ønsker vi å være "ein varm og inkluderande forsamling" som det heter i visjonen vår. Du som har vært her før er hjertelig velkommen igjen. Det er også du som nesten aldri, eller kanskje helt aldri, har vært her før. Vi ønsker å stifte bekjentskap og knytte bånd - litt som i knuten.
Jesus ba oss om å være glade i hverandre, om å være ett. Det er det som er kristent fellesskap. Ikke så at vi skal slutte å være oss selv. Vi skal fortsette å være så forskjellige som vi er, samtidig som vi forenes i det som binder oss sammen - slik som knuten gjør.
Visjonen sier også "utrustar til teneste og vinn menneske for Jesus". Det er det Ljosheim dypest sett handler om. Det finnes nemlig en som vil gripe vår hånd og føre oss gjennom både liv og død. Jesus er den som makter å holde fast, også om det skulle røyne på. Det minner knuten oss om.
"Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter tar du meg opp i herlighet"
(Salm.73:23-24)
Så hvor er egentlig denne knuten? Tja... du får nesten komme og se.