En sønn er oss gitt

01.01.2020
Av Admin

For noen år tilbake kunne vi lese i en av landets ledende aviser om Babywiegen - det betyr barnevugge. I dette tilfellet er det ikke slike som vi kjenner, men noe helt annet. De tyske myndighetene hadde på omlag 100 sykehus montert en luke hvor man kunne avlevere sitt nyfødte barn som man av en eller annen grunn ikke var i stand til å ta seg av. En fin ordning som har reddet hundrevis av liv, skjønt ingen aner hvilke skjebner og traumer som ligger bak et slikt dramatisk valg.

Historiebøkene kan fortelle om andre som noe mer velvillig overlot sin unge sønn eller datter til et kloster eller en annen institusjon. Dermed håpet man at barnets fremtid lå i gode hender. Til og med i bibelen kan vi lese om når Hanna oppfylte sitt løfte og brakte den lille gutten Samuel til Herrens tempel for intet mindre enn «hele hans levetid» (1.Sam.1:27). Gutten var fortsatt sønn av sin mor, men samtidig tilhørte han noen andre.

Vi har hørt det så mange ganger, men kanskje har vi for alvor aldri tenkt ordentlig over saken. Også Gud har en sønn. Nå er det slettes ikke så lett for oss å helt skjønne den kristne læren – at faderen og sønnen er to, men samtidig ett. Men det er det som er så fint med bibelen – den bruker et språk som vi alle forstår. En far vet vi hva er, en sønn likedan. Det som virkelig er sjokkerende, er at Gud har gitt fra seg sin sønn. Ikke fordi han selv ikke kunne ta seg av ham, ei heller fordi han tenkte at andre var bedre skikket til fostre ham opp. Gud ga sin sønn til noen som så sårt behøvde ham:

"For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Joh.3:16)

Verden – det er oss. Hver eneste borger i denne verden er adressat for denne gaven. Gud har gitt oss sin sønn. Han gav ham for oss og til oss. Gutten fikk navnet Jesus fordi han skulle «frelse sitt folk fra deres synder» (Matt.1:21), og omkring tretti år senere gjorde han akkurat det da han vendte tilbake til Gud Fader med hele slektens skyld på sine skuldrer. Slik «fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja døden på korset» (Filip.2:8).

Dette er selve kjernen i kristendommen, det unike som andre myter og religioner av og til antyder, men som her har skjedd på ordentlig. Det er forsoningen - den hendelsen som foraktes av enkelte, ignoreres av mange, misforstås av flere, men elskes av utallige. Det er de som har tatt imot ham som sin frelser.

 

---

Bibelen forteller at «Herren Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene» (Amos 3:7). Gud gir altså forvarsler om det som skal komme. Det gjaldt også evangeliet om sin sønn. Omkring 750 år før det virkelig hendte, formidlet profetene Jesaja det mektige budskapet om dette barnet:

"For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredens fyrste." (Jes.9:6)

Der har vi det igjen – Gud har gitt sin sønn. Skriftstedet fra Johannes-evangeliet og Jesaja-boken er i slekt, de handler om samme sak. Jesus Kristus er blitt vår til odel og eie.

Den som har lest litt i bibelen, har kanskje oppdaget at navn er viktig og slettes ikke tilfeldig. Av og til fikk man navn etter omstendighetene ved fødselen, eller man endret det underveis i livet, typisk etter omveltende omstendigheter. Noah ble hetende det fordi han skulle være til trøst, og Jakob ble til Israel fordi han hadde kjempet med Gud. Navnet og personen var så og si ett. Si meg ditt navn, og jeg kan si hvem du er.

Guds sønns navn er bemerkelsesverdige:

Underfull rådgiver
En rådgiver er en som står en annen bi med støtte, veiledning og råd. For eksempel var slike vanlige hos kongene før i tiden, slik som de også er nå. Det vakre i dette navnet, er at vi har en rådgiver som ikke bare støtter og hjelper oss, men som også er i stand til å gjøre undere om han skulle finne det tjenlig. Det er dette som ligger i det å være underfull. I våre ulike bibeloversettelser vil vi finne en nyanseforskjell her. Grunnen er at dette ordet kan være både et adjektiv og et substantiv - det kan stå underfull, men også under. Poenget er uansett at dette barnet har evnen til å utføre regelrette undere og mirakler. En slik rådgiver har Guds barn ved sin side.

Veldig Gud
Vi aner ikke hvor kontroversielt dette navnet egentlig er. Dette er en av de ytterst få gangene i Det gamle testamentet hvor det sies med rene ord at den kommende Messias skal være guddommelig – at han skal være Gud selv. Her har vi treenighetens dype mysterium: Gud sender sin sønn og samtidig seg selv. Barnet i krybben, ungdommen i tempelet, mannen på vandring, offeret på korset – det var Gud, himmelens og jordens skaper og alle tings opprettholder, den første og den siste, alfa og omega. Hvis dette virkelig gikk opp for oss, ville våre timelige bekymringer være forduftet som dugg for solen. Gud er min, og han er hos meg.

Evig far
Atter taler bibelen på en måte som vi forstår. Den som har opplevd en jordisk far, og det har de fleste, vil straks tenke i de baner når Kristus presenteres som akkurat det. Kanskje bærer man med seg et godt farsbilde. Det er fint. Da kan man tenke at vår himmelske far er litt slik, bare mye, mye bedre. Men det er ikke alltid så vel. En vanskelig oppvekst kan på mange måter ha lagt det fine farsbildet i grus. Da skal man få lov til å vende seg til ham som er Far med stor F. Alt vi skulle mangle, finner vi der. Legg merke til at han ikke er noen flyktig skikkelse, men tvert imot evig – han er hos oss for evig og alltid.

Fredens fyrste
Vi har et vakkert norsk ord som kombinerer begge disse ordene, og derfor står det også slik i de fleste av våre bibler: fredsfyrste. Her er det stykket opp i to for å harmonere med de tre andre ordparene – helt i tråd med grunnteksten. Fyrste trekker veksler på den tittelen som Jesus snart fikk, nemlig Messias som betyr «den salvede». Den utvalgte ville vi kanskje sagt i dag. Uttrykket siktet helst til kongene i det gamle Israel som ble salvet med hellig olje som en innsettelse til embetet. Ordet Kristus er den greske varianten av Messias – det betyr også Den salvede. Det vidunderlige med denne kongen, er at han skulle stifte fred, aller helst mellom mennesker og Gud. «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag" lød det på Betlehemsmarken den natten han ble født (Luk.2:14). Først og fremst fred med Gud, dernest fred og samfunn med Guds folk. Til slutt skal det virkelig bli fred på den nye jord.

Denne sønnen med disse vidunderlige navnene er gitt til oss. Han er vår. Alt sammen handler dypets sett om ham. Mangler vi ham, mangler vi alt. Eier vi derimot ham, eier vi alt:

Så skal vi få ta fatt på hver dag, hver uke, hver måned, hvert år, ikke alene, men sammen med Jesus Kristus, Guds sønn. Det er noe ganske annet.