Troens hvile

Vi mennesker er skapt av Gud. Han lengter etter å få omsorgsretten til hver og en av oss, mens mange av oss mennesker tenker at vi klarer oss best selv og trenger ingen Gud i våre liv.

Mange mennesker kan kjenne på en falsk trygghet selv om de er uten Gud og uten håp i livet. De har ikke fått den forankring som troen på Jesus er for et menneskes tanke og sinn. De som har levd et liv der de i noen tider har satt sin lit til rikdom og egen styrke, men som også har opplevd andre tider med avhengighet av Gud, er i stand til å sammenligne. Salme 62,2 sier: «Bare i håp til Gud er min sjel stille, min frelse kommer fra ham». Dette var den mektige kongen Davids konklusjon.

En fin måte å illustrere hvilken forskjell det er på å tro på en stor Gud og legge sin hjelpeløse hånd i hans streke armer, og det å leve uten ham, er å tenke på kompassnåla. Den kan svive rundt og peke i alle retninger, men den slår seg ikke til ro utenom hvis den peker nordover. Et dikt som kalles «Troens hvile» sier det på denne måten:

Som kompassnålen still kun hviler
i sitt rette leie i nord,
så vil sjeler som fredløse iler
kun få fred i Gud og hans Ord.

Ei i følelsens skiftende vanne
du ankeret kaste må.
Da du ganske sikkert vil strande
når stormene raser på