De fire hoved-offer i 3.Mos. Del 4

Kapittel 4
Takkofferet, 3 Mos. 3 og 7

I Hebreerbrevet kan vi lese at apostelen skriver at Gud talte til «fedrene på mange måter». Dette gjorde han utvilsomt fordi den fullkomne diamanten som Jesu offer av predikanter ofte sammenlignes med, har så utrolig mange fasetter. Her kommer vi til enda en av disse fantastiske fasettene, takkofferet. Dette offer kan vi lese om i 3. Mosebok, det 3. og 7. kapittel.

Før vi tar fatt på selve analysen av dette offer er det en interessant detalj som man i dette offer kan bemerke seg. Dette offer inneholdt både offer av livløse ting, men det ble også i dette offer ofret et dyr. Dette offer skiller seg imidlertid ut fra brennofferet i det, at det bare skulle brennes en del av offeret. Resten skulle deles ut til de som deltok i offerhandlingen.

I dette offer var det fire parter. Disse parter var:

Herren selv
Den forrettende prest
Arons sønner
Den ofrende

Hver av disse fikk hver sin del av dette offeret, men dette kommer vi tilbake til senere.

Dessuten skal vi merke oss at dette offer utgjorde et fellesmåltid der alle de ulike parter i ofringen fikk sin del. Dette betød at det i dette offer ble opprettet samfunn mellom de ulike partene.

4.1: De ulike partenes betydning

4.1.1. Herren selv
I takkofferet ble det understreket tydelig at Herren skulle ha sin del av offeret. Den del som tilfalt Herren finner vi i 3. Mos. 3,14-16 hvor det står «Så skal han av sitt offer bære frem et ildoffer for Herren, og det skal være fettet som dekker innvollene, og alt det fett som er på innvollene, og begge nyrene med det fett som er på dem, ved lendene, og den store leverlapp; den skal han ta ut sammen med nyrene. Og presten skal brenne det på alteret; det er et ildoffermåltid til velbehagelig duft. Alt fett hører Herren til.» Alt fettet på offeret skulle være Herrens del av dette offer.

4.1.2. Prestens del
Denne del finner vi beskrevet i 3. Mos. 7,31-34 hvor det står: «Og presten skal brenne fettet på alteret; men brystet skal høre Aron og hans sønner til. Og det høire lår skal Dere gi presten som gave av deres takkoffer. Den av Arons sønner som ofrer takkoffer-blodet og fettet, han skal ha det høire lår som sin del; for svinge-brystet og løfte-låret har jeg tatt fra Israels barn av deres takke-slaktoffer og gitt til Aron, presten, og til hans sønner som en evig rettighet de kan kreve av Israels barn.» Denne prest finner vi igjen i Det nye testamente i Heb 9:1,11-12. Her beskrives Kristus som en yppersteprest for de troende. Denne del av takkofferet kan derfor ansees som Kristi egen del av offeret.

4.1.3. Arons sønners del
Dette finner vi belagt i de samme vers som prestens del blir behandlet (3. mos. 7,31-34). Her ser vi at det som skulle tilfalle prestene var brystet og løfte-låret. Ifølge Adolf Bjerkreim symboliserer dette i skriften kjærlighet og styrke. Israels presteskap fikk altså del i offerets kjærlighet og styrke idet det ble ofret. Likeså fikk de troende som helhet, menighetens presteskap, del i Kristi kjærlighet og styrke da han led offeret på Golgata.

4.1.4. Den offrendes del
Etter at Herren, presten og det resterende presteskap hadde fått sine deler av offeret gikk restene av dette til den person som hadde frembragt offeret ifølge Kingscoat. Dette viser at hver enkelt troende gjennom dette offer fikk del i samfunnet. Hvilken trøst å tenke på, den at både når menigheten samles i fellesskap og når man er alene for seg selv får de troende del i dette takkoffer, ja hver enkelt var regnet med i Kristi offer på Golgata.

4.2: Samfunnets betydning

Jeg nevnte innledningsvis at vi i takkofferet tydelig kunne se at det ble opprettet samfunn mellom de handlende parter. Men hva betyr samfunn? Det er et gammelt begrep som i vår dagligtale ikke lenger brukes så ofte, som det ble brukt for en generasjon siden. Men å ha samfunn med et menneske betyr å ha noe til felles med vedkommende. Vi kan si at når to venner møter hverandre har de samfunn med hverandre, de har noe som de deler, noe de kommer sammen med hverandre om. Vi kan derfor si at når takkofferet oppretter et samfunn mellom de handlende parter, er dette et tegn på at de har noe som de kan ha til felles. Men hva var det de handlende parter hadde til felles?

Dette mener jeg vi kan finne klare belegg for i Det nye testamente bla. i 1. Joh. 1,3 og 1. Kor. 10,15-20, for å nevne to eksempel. I 1. Joh. 1,3 kan vi lese: «det som vi har sett og hørt, det forkynner vi og dere, forat og Dere kan ha samfund med oss; men vårt samfund er med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus.» I 1. Kor. 10,15-20 står det: «Jeg taler til dere som til forstandige; døm selv det jeg sier! Velsignelsens kalk som vi velsigner, er den ikke samfund med Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke samfund med Kristi legeme? Fordi der er ett brød, er vi ett legeme, enda vi er mange; for vi har alle del i det ene brød. Se til Israel efter kjødet: Har ikke de som eter offerne, samfund med alteret? Hvad mener jeg altså? at det er noget avgudsoffer til? eller at det er nogen avgud til? Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at Dere skal komme i samfund med de onde ånder.»

I begge disse avsnitt fra det nye testamente understrekes det, slik jeg ser det, at det gamle testamentets samfunn gjennom ofrene også i det nye testamentet er overført på den troende menighet i den ofring Jesus gjorde på Golgata.

4.3: Takkofferets lov

Det siste vi skal merke oss ved dette offer er det som 3. Mos. 7, 11 kalles «loven om takkofferet som ofres til Herren.» I sin helhet strekker denne lov seg fra 3. Mos. 7,11-21. Det er i denne lov vi finner den ikke-levende del av takkofferet. 3. Mos. 7,12-13 understreker: «Dersom nogen ofrer det til lovprisning, så skal han foruten slaktofferet som bæres frem til lovprisning, ofre usyrede kaker med olje i og usyrede brødleiver smurt med olje, og fint mel knadd til kaker med olje i. Dette er den offergave han skal bære frem foruten det slaktoffer som bæres frem til takk og lovprisning, og dessuten syrede kaker.» Det skulle altså foruten slaktofferet bæres frem usyrede kaker med olje i, usyrede brødleiver smurt med olje, fint mel knadd til kaker med olje i og syrede kaker. De som husker tilbake til da vi behandlet matofferet husker at disse usyrede bakervarer og det fine mel var symboler på Den Herre Jesus og hans renhet ovenfor Faderen sammen med Den Hellige Ånd.

Det som er spesielt i dette offer er at det også skulle bringes frem syrede kaker. De syrede kaker symboliserer, ifølge de jeg setter min lit til, forskjellen på det å ha synd i oss og ha synd på oss. Dette fordi alle bakervarer med syret deig (surdeig) er utelukkende et symbol på synd og den troendes syndige natur. Men så leser vi senere i takkofferets lov, 3. Mos. 7, 20 at: «Men den som eter kjøtt av Herrens takkoffer mens det er noget urent på ham, han skal utryddes av sitt folk.» Hvordan henger dette sammen? Adolf Bjerkreim forklarer dette slik: «Fordi der var urenhet i den tilbedendes natur, ble surdeigen tillat, men fordi der aldri måtte finnes tillat og unnskyldt synd i den tilbedendes liv, ble urenhet «på ham» forbudt». (s. 36).

En lignende parallell trekkes opp i Det nye testamentet i 1. Joh. 1,5-10 hvor vi leser: «Og dette er det budskap som vi har hørt av ham og forkynner dere at Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfund med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten; men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.» I dette kan vi lese begrepene «vandrer i mørket» og «har synd». Av disse to begrepene kan vi lære to dype sannheter som vi kan finne i Guds ord.

Den ene sannhet dreier rund begrepet «har synd» her understreker Guds ord i Rom. 3,23 at «alle har syndet og fattes Guds ære». Uansett hvor gudfryktige vi er, er det en sannhet at vi alle som en kommer til å falle i synd og dermed har vi også synd på oss. Det kan være enten at vi i tanke eller i handling synder. Slik er det med oss mennesker, enten vi liker tanken på det eller ei, vi er alle syndere.

Den andre sannhet dreier seg rundt begrepet «vandrer i mørket». Dette begrepet omhandler det å tillate at den synd som bor i oss får lov til å herje fritt i våre liv og attpåtil unnskylder den med utrykk som «alle andre gjør det jo, så hvorfor ikke meg?» eller «Samfunnet godtar denne synd, og derfor godtar også jeg den». Denne synd kan, og vil i ytterste fall avbryte det samfunn den troende har med Faderen. Det er ikke slik å forstå at vårt barnekår hos Faderen blir avbrutt, synden i oss annullerer ikke vår rettferdiggjørelse, men det samfunn vi har med Faderen, det vi har til felles med ham, det avbrytes ved synden i oss. Apostelen taler her tydelig, og sier om de troende som «vandrer i mørket» at «da lyver vi og gjør ikke sannheten».

Apostelen kommer imidlertid også med løsningen på dette brutte samfunns-forhold. Den løsningen er å vandre i lyset «likesom han er i lyset», for da har vi samfunn med hverandre og «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd.» Hvilken herlig løsning. Når vårt samfunnsforhold med Faderen er avbrutt på grunn av synden i oss, kan vi få lov til å komme til ham gjennom å vandre i lyset.

Men hvordan kan jeg vandre i lyset spør du? Jo, min kjære frelste venn, det første du må gjøre er å bekjenne dine synder for Gud, slik Apostelen understreker i v. 9. For det andre må du søke Guds nærhet og nærvær slik apostlene søkte den i Apg. 2,42: «Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfundet, ved brøds-brytelsen og ved bønnene.» Du må søke Gud i Bibelen, brødsbrytelsen, bønnene og samfunnet av de troende, og når du gjør det vil ditt samfunnsforhold til Faderen gjenopprettes. Derfor sier også apostelen Johannes i 1. Joh. 1,8-9 «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.»

«O min Frelser så kjær,
Hvor elendig jeg er
Med et hjerte fordervet av synd!
Ifra hode til fot,
Hjertets innerste rot
Kun en eneste masse av synd.

Ja, ditt ord sier så
At jeg nåde skal få,
At du ikke min synd minnes mer.
Ditt velsignede blod
Gir meg nåde og mot
Til å tro at min brudgom du er.

Bli du alltid hos meg
I min trengsel og strid,
Gi meg nåde å være på vakt!
All den syndige lyst
Som jeg bær i mitt bryst,
Slå den ned med din veldige makt!

Fremfor alt la ditt blod,
Denne rensende flod,
Være daglig mitt kjæreste sted
Hvor jeg senker meg ned,
Hvor jeg finner min fred –
Herre, det er det største jeg vet.»

Men vi skal også til slutt legge merke til at det å bekjenne sine synder ikke er det samme som å be om å få syndene tilgitt. Her er det en stor misforståelse blant den troende menighet. Å «bekjenne» sine synder består i det at man gir Gud en innrømmelse av dem, det at vi innser at vårt legeme er totalt syndefordervet ved vår syndige vandring som Luther en gang sa, og sier til Gud: «Herre, så er det, hele synden er på min side.» Og ved denne bekjennelse vil han igjen slå opp sine armer og rope ut ordene i Jesaja 43,1: «Og nu, så sier Herren som skapte dig, Jakob, og som dannet dig, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst dig, kalt dig ved navn, du er min.»

«Dog midt under striden og nøden
Til Golgata søker de hen.
For Ham som for dem gikk i døden,
Er alltid den trofaste venn.»