- Ljosheim bedehus

BORT OG TILBAKE IGJEN

EN FORBRYTERS FLUKT
Han hadde gått i den vidgjetne bestefarens fotspor. Likesom Abraham, hadde også Jakob forlatt sitt hjemsted og begitt seg ut på vandring, over fjell og ned i daler, gjennom golde ørkener og forbi steinete landskap. Men foranledningen var ganske annerledes. Mens den første var en modig kallshandling, lignet denne helst på en forbryters flukt, og Jakob hadde skylden selv. Han hadde på simpelt vis lurt storebroren og tatt for seg av den førstefødtes goder.

Det var jo på et vis forutsagt allerede før tvillingene var født, at den eldste skulle tjene den yngste (1.Mos.25:23), og Esau hadde jo med viten og vilje solgt førstefødselsretten til sin lillebror. Til og med deres mor hadde samtykket og endatil trukket i trådene den gangen da den aldrende og svaksynte Isak delte ut den dyrebare velsignelsen (25:31-34). Men Esaus forferdede skrik da sannheten kom for dagen, varslet mørke tider. Hans dype sorg, intense hat og regelrette hevnlyst måtte tøyles enn så lenge, men når far er død: "da skal jeg slå i hjel Jakob, min bror" (27:41). Slike trusler var alvor på den tiden.

TILBAKE TIL KANAAN
Men i alle disse årene kunne ikke Jakob glemme sin fars ord: "så du kommer til å eie land hvor du nå bor som fremmed, det som Gud gav til Abraham" (28:2-4). Han skulle altså før eller siden vende tilbake igjen. Mer enn alt veide Guds eget løfte om både beskyttelse og hjemkomst:

"Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg." (1.Mos.28:15)

Så merkelig. Hvilken Gud er dette? Hvem kan ta seg av en slik som Jakob og det på så barmhjertig vis? De påfølgende kapitler i Jakobs liv, likesom i vår bibel, bekrefter akkurat det. Gud er virkelig nådig. I over 20 år levde Jakob som fremmed i et fremmed land, men stadig i Guds varetekt. Når omsider befalingen lød: "Dra ut fra dette landet og vend tilbake til ditt fødeland" (31:13), så var det ikke noe å lure på. Det fikk bære eller briste.

PÅ TERKSELEN
Utsendingene bløffet ikke. En hær på hele 400 mann ventet, ledet av ingen ringere enn Esau, den forulempede broren. Nå var heller ikke Jakob helt alene, men det var slett ikke krigere han hadde samlet seg der borte hos onkelen i Karan - det var sauer, kameler, tjenere, hustruer og slikt. Hans livs nederlag stod for døren, mest sannsynlig også hans endelikt. Vi kan lett forstå hvordan han ble "meget forferdet" da nyheten om motpartens mønstring kom ham for øre.

Nå stod Jakob på terskelen til det forgjettede land - kanskje skulle han aldri se solen der inne. Først delte han leiren strategisk i to flokker for om mulig å berge i alle fall den ene. Deretter lot han sine to hustruer, to tjenestekvinner og alle sine elleve sønner krysse vadestedet over elven (32:22-23). Natten falt på, og Jakob var for seg selv, helt alene. Nesten.

IKKE SOM ANDRE KAMPER

IKKE HVEM SOM HELST
Da i et nu er kampen i gang. Men det er ingen motstander som han kjenner. Det er ikke Esau, knapt noe menneskelig i det hele tatt. Tevlingen pågår helt til morgengry, tilsynelatende jevnbyrdig. Men den illusjonen blir omsider knust idet vesenet med et enkelt håndgrep setter Jakobs hofteskål ut av ledd. Han har tapt. Han er knust. Jakob slåss ikke lenger, men tigger - ikke om rikdom, ikke om å beseire broren, men om å bli velsignet.

Da hender det noe merkelig. Tvert imot all logikk skjer det at motparten, som også er kampens dommer, så å si løfter Jakobs hånd i været og utroper ham til seierherre:

"Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel, for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet." (1.Mos.32:28)

I alle dager. Hva er dette for noe? Det er ikke slik kamper blir avgjort. Det er ikke den som befinner seg på bakken eller i knestående som erklæres som vinner. Det er tvert imot. Men denne kampen har ikke vært som andre kamper. Så var det heller ikke hvem som helst som hadde kjempet. Det hadde Jakob skjønt underveis.

"Jakob kalte stedet Pniel, for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet." (1.Mos.32:30)

Det var ingen andre enn Gud selv som hadde møtt ham i et menneskes eller en engels skikkelse. Gud velsignet Jakob på dette stedet og gav ham hans nye navn: Israel. Det betyr "den som kjemper med Gud". Det hadde han virkelig gjort.

ET GÅTEFULLT MYSTERIUM
På uforståelig vis var Jakob kommet fra hendelsen med livet i behold, skjønt han var blitt en krøpling. Fra den stunden var han enkel å kjenne igjen. Silhuetten i den lave solen er ikke til å ta feil av, det kan lett ses på den haltende gangen, det er Jakob.

Fortell Jakob, fortell! Vi er sprekkeferdige etter å få vite hva du opplevde. Du har jo møtt selveste Gud. Hvordan var han? Hvordan var ansiktet, øynene, munnen? Og stemmen - han talte jo med deg som mann mot mann. Og ikke minst - hvordan var det mulig å bli erklært som vinner av en slik kamp? Hva gjorde du egentlig for å oppnå det?

Men Jakob er ikke den som plaprer i tide og utide. Han forteller ingenting. Om han bare hadde vært litt mer som oss: skrevet memoarer, stilt opp til intervjuer, gitt ut en selvbiografi. Det hadde vært noe, uten tvil en bestselger. Nå, nesten 4000 år senere sitter vi som et kollektivt spørsmålstegn. Hva hendte egentlig der i ødemarken?

Bibelhistorien fortsetter, men vi får tilsynelatende ikke vite noe mer om hva som foregikk den merkverdige natten. Den liksom bare henger der som et gåtefullt mysterium.

EN LITEN TILFØYELSE
Men så, et drøyt millennium senere, er det en som omsider tar bladet fra munnen. Det er profeten Hosea. Han gir oss ikke mange ledetråder, men den vi får er kraftig nok. Han gjentar hva vi allerede vet, men har også en viktig tilføyelse:

"I mors liv holdt han sin bror i hælen, og i sin manndomskraft kjempet han med Gud. Han kjempet med engelen og vant, han gråt og ba om nåde." (Hos.12:5)

Utsagnet er ikke til å ta feil av. Jakob vant virkelig, men på forunderlig vis og mot all logikk. Ikke med skarpt sverd eller rå kraft, ikke med snedig list eller klok taktikk. Han simpelthen gråt og ba om nåde. Hva for noe? Ba om nåde? Når vi endelig får vite Jakobs hemmelighet, er det som om vi ikke kan tro hva vi hører. Hva er det for en måte å vinne på?

NÅDENS VEI

DEN EGENTLIGE SEIEREN
Mange kjemper Jakobs harde kamp. Bakom ligger livet med sine opp- og nedturer, også med sine feilskjær, til og med feiltrinn. Foran ligger en ukjent og til tider skremmende fremtid. Når alt kommer til alt, handler det om hvordan det skal gå helt til slutt.

Hjelp meg Gud! Fri meg fra dette! Ta plagene fra meg! Gi meg kraft til å kjempe! Gi meg seier over dette og hint! Noen ganger gjør han akkurat det - han lar oss vinne slike seire. Men historien om Jakob lærer oss at den egentlige seieren ligger ikke der. Den vinner du først når du ber ham om nåde, for det er der han til syvende og sist vil ha deg. Mer enn alt annet vil han gi deg sin nåde. Han vil tilgi deg, han vil frelse deg - ikke først når du er som du burde være, men slik som du er her og nå.

AV GUDS NÅDE
Mange år etter Jakobs kamp møter vi en annen som også har kjempet med Gud, ikke sånn i forbifarten, men på alvorlig vis og det gang etter gang. Han har tryglet om å bli fri den spesielle tingen som plaget ham, som syntes å ødelegge alt, som forpestet hans kristenliv, som tæret på alt som het frimodighet. Hvilket svar fikk han?

"Men han sa til meg: Min nåde er nok for deg, for min kraft fullendes i skrøpelighet." (2.Kor.12:9)

Der har vi det igjen - nåde. Likesom Jakob med sin ødelagte hofte, måtte også Paulus stri med en eller annen skavank. Men på tross av disse tingene fikk de begge høre Herren til. Og som om ikke det var nok - de fikk begge tjene ham, ikke i egen kraft, men som en følge av å ha fått nåde.

"Men av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves, men jeg har arbeidet mer enn de alle - det vil si: ikke jeg, men Guds nåde som er med meg." (1.Kor.15:10)

Jakob og Paulus føyer seg inn i rekken av mennesker som har levd livet ut på Guds nåde. Historien har vist oss at det er de samme som også virkelig har fått bety noe. Den dag i dag kaller en hel nasjon seg etter Jakobs nye navn. Og Paulus - 13 brev i NT, minst tre store misjonsreiser, evangeliet til Europa, martyrium i Rom. Vi blir ganske målløse.

GUDS EGET ANSIKT
Hvordan gikk det så med Jakob? Hvordan endte møtet med broren? Om det var et snev av håp før nattens hendelser, feide soloppgangens morgenbris all tvil av banen. Den mannen som halter seg frem og stiller seg foran sin familie, er ikke i stand til å kjempe, ikke engang flykte. Han kan ikke annet enn å bøye seg i støvet og ta imot hva det enn måtte være, om det så skulle bli et nådeløst sverdhugg.

Hva som nå hender, er kanskje en av bibelens mest hjertegripende scener. En værbitt ørkenstein kunne gråte. Det var i alle fall hva begge brødrene gjorde:

"Men Esau løp ham i møte og omfavnet ham. Han falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt." (1.Mos.33:4)

To voksne menn står der og hulkegråter. Intet våpen blir dratt. Intet liv går tapt. Hvilket mirakel. Det er som alt det vonde og leie i et nu er visket ut. Det er borte. Ikke bare fant Jakob nåde for Guds øyne, men han opplevde nøyaktig det samme hos sin kjære bror. Han var tilgitt. Og så, mens tårene triller og leppene bevrer, glipper det ut noen ord fra den fåmælte mannen:

"For da jeg så ansiktet ditt, var det som om jeg så Guds eget ansikt, så vennlig var du mot meg." (1.Mos.33:10)

Aha - der sa du noe likevel. Der løftet du litt på sløret. Så det var altså slik det var å se Gud. I går hadde du aldri sett et så vennlig ansikt som dette, men nå har du fått noe å sammenligne med. Nå vet du hva en manns mildeste og nådigste åsyn minner om. Det minner om Gud - den nådige Gud som du møtte forleden natt. Ja, sier Jakob på tampen av sitt liv - slik er det. Han er "den Gud som var min hyrde fra jeg ble til og inntil denne dag, den engel som forløste meg fra alt ondt" (1.Mos.48:15-16). Jakob fikk nåde.