De fire hoved-offer i 3.Mos. Del 5

04.04.2020
Av Svein Helge Bergfjord

Kapittel 5
Syndofferet og skyldoffer


Dette offer kan deles i to deler. Den ene del av dette offer var syndofferet og den andre del var skyldofferet. Begge disse to offer var et offer for folkets synder og avslutter vår vandring i hemmeligheter som ligger skjult i de fire hoved-offer i 3. Mosebok.

 

5.1: Syndoffer


Beretningen om syndofferet finner vi i 3. Mos. 4:1-12 hvor det står: «Og Herren talte til Moses og sa: Tal til Israels barn og si: Når nogen synder av vanvare mot noget av Herrens bud og gjør noget som han har forbudt å gjøre, så skal han, dersom det er den salvede prest som synder og således fører skyld over folket, ofre Herren en ung okse uten lyte til bot for den synd han har gjort; det er hans syndoffer. Han skal føre oksen frem for Herrens åsyn, til inngangen til sammenkomstens telt, og han skal legge sin hånd på oksens hode, og han skal slakte oksen for Herrens åsyn. Så skal han - den salvede prest - ta av oksens blod og bære det inn i sammenkomstens telt. Og han - presten - skal dyppe sin finger i blodet, og han skal sprenge av blodet syv ganger for Herrens åsyn, like foran helligdommens forheng. Noget av blodet skal han stryke på hornene av alteret med den velluktende røkelse, det som står for Herrens åsyn i sammenkomstens telt; og resten av oksens blod skal han helle ut ved foten av brennofferalteret, som står ved inngangen til sammenkomstens telt. Alt fettet på syndoffer-oksen skal han ta ut av den, både fettet som dekker innvollene, og alt det fett som er på innvollene, og begge nyrene med det fett som er på dem, ved lendene, og den store leverlapp; den skal han ta ut sammen med nyrene. Alt dette skal tas ut, likesom det tas ut av takkoffer-oksen; og presten skal brenne det på brennoffer-alteret. Men oksens hud og alt dens kjøtt med hode og med føtter og innvoller og skarn, hele oksen skal han føre utenfor leiren til et rent sted, der hvor de slår ut asken, og han skal brenne den op på veden; der hvor de slår ut asken, der skal den brennes.»

Det første vi skal legge merke til er at ingenting i dette offer utenom fettet ble brent på alteret i forgården. Isteden ble alt brent utenfor leiren. Dersom vi ligner dette med Jesu offer på Golgata ble også Jesus bragt «utenfor leiren». Golgata var en høyde som i den tiden lå utenfor bymuren for det som ble regnet som den hellige stad, Jerusalem. Dette kan vi se i Joh. 19,17 hvor det tydelig står at romerne førte ham ut til Golgata. De fleste teologer er enige om at dette betød utenfor bymuren. Derfor ble også Kristi skyldoffer båret utenfor leiren og Guds vredesdom, den som ofte lignes med en fortærende ild, kom ned over ham og oppbrant hans syndoffer.

5.1.1: Blodet
Dessuten skal vi legge merke til at det er blodet og ikke legemet som er sentralt i dette offer. Dermed kan vi si at det var livet som var det sentrale i offerhandlingen. Bibelen slår tydelig fast at livet finnes i blodet (3. Mos 17,11). Mange har gjort narr av dette prinsipp ut fra naturvitenskaplige studier, men om vi tenker oss om, så er det ikke ulogisk at Israels folk tenkte dette. Det første som burde slå en kristen er at det er Gud som har sagt disse ordene til Moses. Og dersom Guds ord skal være sannhet, er det etter min mening slik at troende mennesker må godta dette på det premiss at Gud har sagt det, og at det derfor må være sant. Men om vi også tenker rent logisk slik vi mennesker ser verden, så vet vi at dersom en menneskekropp blir tappet for blod, så vil dette mennesket dø. Derfor kan vi gjerne også i dag si at sjelen og livet finnes i et menneskes blod.

Dersom vi ser videre i 3. Mos. 4,6-7 kan vi se at blodet ble anvendt på 3 måter i dette offeret.

  1. Blodet skulle stenkes foran forhenget i Tabernakelet. Blodet ble dermed bragt inn i helligdommen, inn i Guds bolig, det hellige tabernakel.
  2. Blodet skulle stenkes på røkofferalteret inne i helligdommen. Dette offeralter utgjorde grunnen for folkets tilbedelse og ifølge Kingscoat representerte dette offeralter Israels 12 stammer og dermed alt folket i Israels Menighet.
  3. Blodet ble til slutt stenket på brennofferalteret i tabernakelets forgård og dette symboliserte folkets adgang til Herrens tabernakel.

Dersom vi skal trekke noen konklusjoner ut fra dette om den nytestamentlige menighet kan vi trekke disse tre:

  1. Blodet som ble stenket foran forhenget symboliserer at den nytestamentlige menighet har fått adgang inn i himmelen ved Jesu syndoffer på Golgata.
  2. Blodet som ble stenket på røkofferalteret symboliserer, slik jeg ser det, at Kristi offer gjaldt for hele menigheten, alle troende mennesker har fått adgang innfor Gud gjennom Jesu offer.
  3. Blodet som ble stenket på brennofferalteret symboliserer, slik jeg ser det, at vi ved Jesu blod fikk adgang til troen og frelsen ved Jesu offer på Golgata.

5.1.2: offerets innvielse
Videre må vi se på syndofferets innvielse som beskrives i 3. Mos. 4,4 hvor det står: «Han skal føre oksen fram for Herrens åsyn, foran inngangen til møteteltet, legge hånden på oksens hode og slakte den for Herrens åsyn.» I dette kan vi se at håndspåleggelsen overførte syndene til de som hadde syndet på offeret og gjorde dermed offeret til en stedfortreder for de som hadde syndet. Like etter ble det så slaktet og tappet for blod. I det nye testamente skal vi legge merke til at det finnes flere motbilder til dette. Jeg har valgt ut to motbilder som jeg ønsker å gå nærmere inn på, disse to er: 2. Kor. 5,18-21 og Gal. 3,13.

I 2. Kor. 5,18-21 leser vi: «Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med sig selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste, fordi Gud i Kristus forlikte verden med sig selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, forat vi i ham skal bli rettferdige for Gud.»Ja, i Kristi offer på Golgata ofret Den Herre Jesus seg selv for at syndere skulle få syndsforlatelse, han ble vår stedfortreder og tok straffen på seg.

I Gal. 3,13 leser vi: Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss - for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre - forat Abrahams velsignelse kunde komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunde få Ånden, som var oss lovt.» Ja, hvilken underfull sannhet, i det at Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, fikk vi del i de løfter som var lovet Abraham og vi fikk Ånden, Den Hellige Ånd, som det var gitt løfte om!

«En underfull Frelser jeg eier,
Men lenge forsto jeg ham ei.
Nå vitner jeg glad om hans seier
Så alle kan se ham som jeg.

Alle, alle skal se,
Alle, alle skal se,
Den herlige Frelser jeg eier,
Ham alle, alle skal se.»

5.1.3: offerets rekkevidde
Av de bibeltekster vi tidligere leste om syndofferet kan vi se noe vi bør merke oss. Det vi bør merke oss er at dette offer gjaldt både for de bevisste synder, men også de ubeviste synder som en troende må gjøre i vanvare. Det er i 3. Mos. 4,2 vi finner begrunnelsen for dette at dette offer også gjaldt for de synder man gjør i vanvare. Men kan vi da altså synde i vanvare? Slik jeg leser Skriften er dette en reell problemstilling og skriften bekrefter slik vi har sett at et menneske kan synde i vanvare. Luther sier selv at vårt gamle menneske er totalt syndefordervet fra fødselen av, og derfor er vi, til og med i våre beste handlinger, være besmittet av denne synd i vårt gamle menneske. Det vil alltid være en syndig tanke som sniker seg inn hos menneskene, og vi er ofte blitt blinde for den synden som bor i oss. Men så kan vi altså stole på Skriftens ord, om at da Jesus døde for våre synder tok han også bort disse syndene, og rettferdiggjorde oss i sin egen rettferdiggjørelse i oppstandelsen på den tredje dag.

5.1.4: offerets tilstrekkelighet
Når vi nå skal behandle syndofferets tilstrekkelighet må vi skille de to testamenters offer fra hverandre. Det gamle testamentets offer var et u-tilstrekkelig offer av bukker og okser som aldri fullt ut kunne ta bort syndene. Dette finner vi belagt i Heb. 10,1-4 hvor det står: «For da loven bare har en skygge av de kommende goder, men ikke selve billedet av tingene, så kan den aldri ved de offer som de hvert år alltid på ny bærer frem, gjøre dem fullkomne som kommer frem med dem. Ellers vilde de jo ha ophørt med å frembære dem, da de ofrende ikke lenger vilde ha synder på samvittigheten når de en gang var renset. Men ved dem kommer hvert år en minnelse om synder; for det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.»

Ja, det var umulig for blod av okser og bukker å bortta synder, de talte kun om ham som en gang skulle kommer, han som bar navnet Jesus Kristus, Guds Messias, han som frelser syndere og borttar synd. Da Den Herre Jesus kom inn i verden var han nemlig ifølge Guds ord et fullkomment offer. Dette beskrives tydelig i Heb. 11-14 hvor det står: «Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger frem de samme offer, som dog aldri kan bortta synder; men han har frembåret ett offer for synder og har derefter for alltid satt sig ved Guds høire hånd, og nu venter han bare på at hans fiender skal legges til skammel for hans føtter; for med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.» Og med dette kan vi si som Paulus i Rom. 8,1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.»

 

5.2: Skyldofferet


I likhet med syndofferet var også skyldofferet et offer for synder. Dette offer kan vi lese om i bla. 3. Mos. 5, 14-26 og 7,1-7. Ut fra dette offer er det spesielt to lærdommer man skal legge merke til. Disse to lærdommer er lærdommen om det fullkomne hellighetskrav og lærdommen om det fullkomne samvittighetskrav.

5.2.1: Lærdommen om det fullkomne hellighetskrav
Lærdommen om det fullkomne hellighetskrav finner man i 3. Mosebok 5, 14-19 hvor det står: «Og Herren talte til Moses og sa: Når nogen farer troløst frem og av vanvare forsynder sig mot nogen av Herrens hellige ting, så skal han til bot for sin synd ofre Herren som skyldoffer en vær uten lyte av sitt småfe, en som efter din verdsetning er verd minst to sekler i sølv efter helligdommens sekel. Og det hellige han har forsyndet sig mot, skal han gi vederlag for, og han skal legge femtedelen til og gi det til presten. Og presten skal gjøre soning for ham med skyldoffer-væren, så han får forlatelse. Når nogen uten

å vite det synder mot noget av Herrens bud og gjør noget han har forbudt å gjøre, og han således har ført skyld over sig, og det ligger misgjerning på ham, så skal han som skyldoffer føre frem til presten en vær uten lyte av sitt småfe, efter din verdsetning. Og presten skal gjøre soning for ham for den synd han uvitterlig har gjort, så han får forlatelse. Det er et skyldoffer; han er blitt skyldig for Herren.»

I disse vers finner jeg den lærdom som også syndofferet var et vitne om, det at selv i våre helligste handlinger, da vi føler oss mest oppbygget i troen, da kan og vil det fremdeles finnes synd i vår hellighet. Mennesket ønsker alltid en viss egenkjærlighet, enten vi merker det eller ikke, selv i sine frommeste handlinger. Den største vranglære, som dessverre er utbredt blant mange kristne, er den at da man ble et frelst menneske, da opphørte man å være en synder, da sluttet man å synde. Ja, denne merkelige tanke eksisterer også hos ikke-troende mennesker idet de anklager den kristne for å synde. De sier kanskje «Du som er kristen, kan du gjøre det?» Apostelen Johannes gjør dette klart i 1. Joh. 1,8-10 hvor det står: «Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss; dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.»

Ja, vi må ikke vandre dithen at vi ikke bekjenner oss som syndere, men samtidig som vi innser vår synd skal vi heller ikke godta den, men kjemp «troens gode strid! Grip det evige liv som du ble kalt til» som apostelen Paulus understreker i 1. Tim 6,12. Som en klok mann sa til meg en gang «Det er ikke sikkert at vi alltid greier å følge de prinsipper som Gud har nedlagt i Skriften, men prinsippene er der like faste som da Gud nedtegnet dem, og da må det alltid være vårt mål å følge dem som best vi kan!»

5.2.2: Lærdommen om det fullkomne smavittighetskrav
Denne lærdommen finner vi i 3. Mos. 5,20-26 hvor det står: «Og Herren talte til Moses og sa: Når nogen synder og farer troløst frem mot Herren, idet han for sin næste lyver om noget som er ham betrodd eller nedlagt hos ham, eller om noget han har røvet, eller han med vold har fratatt sin næste noget, eller han har funnet noget som var tapt, og lyver om det, eller han sverger falsk om noget av alt det et menneske kan forsynde sig med, da skal den som således har syndet og ført skyld over sig, gi tilbake det han har røvet eller har tatt med vold, eller som var ham betrodd, eller som var tapt, og som han har funnet, eller hvad det kan være som han har svoret falsk om, og han skal godtgjøre det med dets fulle verd, og enda legge til femtedelen; han skal gi det til eiermannen samme dag som han bærer frem sitt skyldoffer. Og til bot for sin synd skal han føre frem til presten et skyldoffer for Herren: en vær uten lyte av sitt småfe, efter din verdsetning. Og presten skal gjøre soning for ham for Herrens åsyn, så han får forlatelse, hvad han så har gjort og ført skyld over sig med.»

Her står vi altså ovenfor en bevist synd, en synd der vi gjør synd, og vet det. Men er det så noen hjelp å få hos Den Herre Jesus i denne situasjon? Svaret på dette kan vi finne i bla. Heb. 4,14-16 hvor det står «Eftersom vi da har en stor yppersteprest, som er gått gjennem himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd. La oss derfor trede frem med frimodighet for nådens trone, forat vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Den herre Jesus ble prøvet i alt, forat han kunne ha medynk med våre synder. Når vi derfor i bekjennelse henvender oss til ham vil vi også få «hjelp i rette tid.» med disse våre beviste synder.

Dessuten skal vi legge merke til uttrykket «nådens trone» i dette Bibelsted. I Bibelen er det to uttrykk som med det første virker nok så like, men det er en grunnleggende forskjell i disse to uttrykk. De to uttrykkene er «nådestolen» og «nådens trone». Det første av disse uttrykkene henviser til paktens ark som stod i tabernakelet. Det var på denne ark ypperstepresten gjorde soning for folkets synder på den store sonofferdagen. Dette offer er noe annet enn det syndoffer som er beskrevet i denne gjennomgang og forsoningsdagens offer får vi komme tilbake til en annen gang. Det er ved denne nådestol ordene fra Rom. 3,24-25 blir virkeliggjort. Det er her rettferdiggjørelsen av de troende blir virkeliggjort.

Det andre uttrykket «nådens trone» gir imidlertid ikke rettferdiggjørelsen, men dertil kan den troende komme for å «få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid.» Denne trone er den som det siktets til i 1. Joh. 2,1-2 hvor det står «Mine barn! dette skriver jeg til dere forat Dere ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens.» Ja, vår talsmann Den Herre Jesus er en talsmann og en soning for våre synder i Himmelen på troenen ved Guds, Den Allmektige, Faders høyre hånd! Derfor når vi, som troende mennesker, anfektes av våre synder kan vi vende oss til denne talsmann og han vil stå klar til å tale vår sak.

Imidlertid følger det også en advarsel med denne sannhet om nådens trone. Fordi denne sannhet ofte kan lede mennesker inn i en falsk trygghet om våre synder. De gamle kalte det ofte «å synde på nåden». Vi skal ikke ta lett med våre synder, Johannes skrev ordene om nådens trone «forat Dere ikke skal synde». Ved nådens trone må vi bekjenne våre synder og be Den Herre Jesus om hjelp til å seire over våre skrøpeligheter. Som Adolf Bjerkreim en gang understreket: «Ved å omgås Kristus på denne måte vil vi aldri kunne ta det lett og overfladisk med våre synder og våre skrøpeligheter. Vi blir bevart både fra å «synde på nåde» og fra å fortvile under de mange forgjeves anstrengelser for å kunne leve et seirende liv. Må Herren derfor få lære oss å tre frem for nådens trone med frimodighet, så vi kan få erfare hva det er å få hjelp i rette tid.»

«Jeg kan aldri glemme stedet Golgata
Hvor jeg legge fikk min syndebyrde av,
Nådens solskinn strømmer inn,
Lovsang fyller sjel og sinn,
Når jeg møter Jesus der ved Golgata.»

 

Kapittel 6:
korte avsluttende bemerkninger


Nå har vi gjennomgått noen få sannheter ved de fire hoved-ofre som opptar begynnelsen av 3. Mosebok. Som vi har sett har vi mye å lære av disse våre forbilder i Det gamle testamente. Vi skal huske på at da Den Herre Jesus vandret med Emmausvandrerne på den dag da han var stått opp, utla han for dem alt det som sto skrevet om ham i Moses, skriftene og profetene. Dette har vært et forsøk på å gi den troende menighet innsikten i noen slike sannheter, men langt fra alle. Derfor ønsker jeg dere en fortsatt god påske og videre vandring med Den Herre Jesus med disse to skriftsteder:

  • Peter 2,21-25 «For dertil blev Dere og kalt, fordi også Kristus led for dere og efterlot dere et eksempel, forat Dere skal følge efter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke blev funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han blev utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig; han som bar våre synder på sitt legeme op på treet, forat vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår Dere er lægt. For Dere var villfarende som får, men har nu omvendt dere til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.
  • Joh. 2,28 «Og nu, mine barn, bli i ham, forat vi, når han åpenbares, kan ha frimodighet og ikke bli til skamme for ham ved hans komme! Dersom Dere vet at han er rettferdig, så skjønner Dere at hver den som gjør rettferdighet, er født av ham.»

Deres broder i Herren, Svein Helge B. Torsteinsbø

 


 


 

Bibelstudie

Bibelen på nett

 Studieverktøy

 Opptak av taler

 Kristen tro


Om eksterne lenker
Ljosheim bedehus går ikke god for alle syn, påstander eller teologiske tolkninger på eksterne lenker.
Om synspunkter
Andakter, vitnesbyrd o.l. representerer den enkelte forfatters synspunkt og ikke nødvendigvis hele forsamlingens.